Første møtet med Wingen

Illustrasjonsfoto: Goldwing 1500 Perlemor hvit


Egentlig hadde jeg aldri tenkt å ta lappen på mc i det hele tatt, men gnålinga til søstra mi over en ti-års periode med løfter om vill fart i kollektivfeltet og andre fristelser samt et ønske om fred og ro gjorde at jeg ordnet et førerkort.

Egentlig var det mest en spøk som gjorde at jeg måtte fullføre og holde mitt eget ord.
Jeg sa til sisters at skaffet hun en Suzuki GSX750X -81 modell skulle jeg ta lappen….

Dagen etter ringte det fra Skårer, der sto det en…. Ikke noen spesiell sjelden sykkel egentlig, men sjelden at du finner en som er original og med original lakk.
Hva gjør man da? Stor i kjeften som jeg hadde vært måtte jeg jo bare kjøpe den lissom, i februar… Inn i kåken og under trappa med den, 300kg jern og gummi.
Somla litt med lappen, teori er jo gruelig kjedelig, men fikk vel kjørt opp i juni omtrent.

Etter en litt kort sesong med fin erfaring og litt flørt fant jeg ut at mc var ganske trivelig alikevel. Turene ble litt lenger enn «bare opp til fatter».
Ny sesong og til og med sommerferie til Lofoten ble det med Suzukien, tror vel neppe noen har lasta en GSX så voldsomt, fikk mange kommentarer på høyden til bagasjen. Klarte ikke tråkke den opp på dobbelstøtta engan pga tyngden.
MEN HERREGUUUD så støl i ræva jeg ble! (Og dævvhørt!)
ALDRI mer skal jeg kjøre så langt med en sånn sykkel, det er jo egentlig helt jævli, fant jeg ut..

En kompis hadde kjøpt winge, kry som en hyssing var han, masse krom og greier. Joda, fin som sagt, meeeen litt stor kanskje…?
Med en liten sesong på ryggen var kanskje en 1500 litt hardt å satse på. Et par mnd etter satt jeg som vanlig foran datamaskinen, mye flotte sykler og siklet rant. Touring var greia for meg, setter mer pris på å kjøre enn å skravle lissom.
Kjøre fra gatekjøkken til gatekjøkken er ikke min greie.

Fikk tips om siden til LilleRolf og sendte mest for gøy en mail at jeg kunne være interessert i en 1200, men da skrek alle jeg kjente og sa at jeg burde ihvertfall se på en 1500, helst SE.
Fargen var uvesentlig skrev jeg i mailen, bare den var hvit/perlemor. Fikk svar av LilleRolf at han hadde nettopp en sånn inne, fra USA. En pastor fra California, Santa Ana hadde vistnok eid den. Showstand, full historikk, peeen sykkel…. Siklet rant igjen.

Igjen hadde jeg kanskje vært litt stor i munnen og kunne lissom ikke trekke meg heller, ville nok forresten egentlig ikke det. Wingen var fin den.
Reiste ned til Arendal for å titte. Og jeg så. Og så igjen. «Min Fremtidige Sykkel».
Goldwing har jeg sett mange av, til og med sitti på en, men denne var som en varm kvinne, 19 år og jomfru som visket; «taaa meg….jeg er diiiin….!

LilleRolf sa, her, nøkler! Ta den en tur, et par timer eller så, kjenn på den.
Floorboards og pedalgir var litt merkelig, men jeg kom jo avsted på min første tur, rundt i Arendal med passasjer. Goldwingen hvisket i ørene mine… «jeg eeeer diiiiin…taaaaa meg….»
Og jeg tok, grådig imot tok jeg.
Tilbake til LilleRolf bar det, smilende sto han på trappa og sa at «jeg så det på deg, og skjønte at du ville ha den». Ville ha? SKULLE ha…. Vi skrev, og jeg reiste hjem uten sykkel selvsagt, papirer og annet måtte jo ordnes.
Tilbake til Arendal 8 okt 2003, bare et par uker etter. Gullet skulle hentes hjem.
Der sto den, med stereoen på veldig høyt, alt lyset på og en brummende boksersekser.
Gullet mitt. MITT gull. Og fy flate så trøtt jeg var. For meg med rimelig ferskt førerkort var det litt spennende og en smule skummelt, men det gikk kjempefint. Groveste feilen jeg gjorde var å bomgire i 90 fordi sånn pedalgir var veeeldig ukjente greier.
Skulle ta en liten forbikjøring, ned i 3, gasse på, opp i 4. Men nei, tråkka feil og havna i 2.
En bokser6 holder GODT igjen, ut med rumpa og kjempesladd… Driti på draget allerede da…
Men wingen retta seg glatt opp da jeg klemte inn clutchen og siden det har jeg aldri tråkka feil igjen.

Jeg har kjørt andre sykler, alt fra SuperTouring til RRRR-sykler som går noe så inn i helvete alt for fort, men det er ikke det samme. GOLDWING….. Bare navnet gir meg fremdeles litt ståpels. Vi kjenner hverandre godt nå, wingen og jeg. Vi har vært i Lofoten tre ganger, med henger og sånn. Danmark, Sverige og stort sett det meste av Norge.

De som kjenner meg godt vet at jeg VIRKELIG hater å snakke engelsk, så da holder jeg meg til de landene som skjønner norsk… Jeg klarer å lire av meg dansk ganske brukbart dersom jeg treffer en danske som ikke skjønner bæret.
Jeg har ingen problemer med å skjønne hverken engelsk eller tysk, men det låter liksom så rart synes jeg når jeg skal prate selv.
Og allerede da er problemet et faktum når man drar på tur med winge… Turister!
Jeg har opplevet at de flokker seg rundt sykkelen, det rasler i kameraer, spørres og graves..
Skjønner IKKE kinesisk jeg assa! Sist gang var en busslast med japanmennesker ute å raslet med alt de hadde av utstyr, altså kameraer da, ikke sverd og sånn…
«Honda, vely goood» HOOONDA…..» sa de, og tomler i været. Et par av dem ville også bli fotografert sittende på wingen. yaaa sa jeg, men skjønte ikke hva de ville før de egentlig satt der å smilte….
Hadde ikke hjerte til å si; «yes, Honda, veeeely good, but made in USA» og peke på ventildekslet…

Jeg har punktert to ganger, gått realt på trynet en gang. Utover det har vi hatt mange fine år sammen. Av tekniske problem kan jeg nevnet intet. Utover standard vedlikehold og litt vask har jeg ikke rørt en skrue på den.
Det er jo en eldre dame nå, men jeg vil ha henne fremdeles.
1800 frister ikke, selv om jeg vet at den har sine fordeler.
Jeg liker at den er akkurat sånn som den er. Og den er min.

Veeely goood…..